David Williams, nasjonal motorjournalist og trafikksikkerhetsprisvinner
Blir du noen gang lei av å bli mast på om å sykle eller gå til jobb/kino/turistattraksjoner eller stranden - eller i det minste reise kollektivt - i stedet for å kjøre bil? Fordi det er "bedre for deg"?
Jeg gjør det, men jeg prøver likevel å bruke bilen min på en ansvarlig måte; jeg hopper ikke inn i den i tide og utide, og jeg sykler ofte. Jeg bestemte meg for å gjøre det "riktige" da Daily Telegraph sendte meg ut for å rapportere fra "Defence and Security Equipment International", en slags "våpenmesse" på ExCeL-senteret i London.
Jeg vurderte å ta motorsykkelen de 6,4 milene (i luftlinje) fra hjemmet mitt i Sør-London og regnet med at det ville ta rundt 30-40 minutter, men bestemte meg for å ta offentlig transport i stedet og følge strømmen. For en dum feil.
Det hele så veldig fornuftig ut på Londons offisielle reiseplanlegger, som lovet en samlet reisetid på rundt en time med tog, deretter T-bane og så Docklands Light Railway.
Det er ikke lenge siden jeg brukte Londons offentlige transport i rushtiden flere ganger i uken, men etter at jeg begynte å jobbe hjemmefra, har jeg tydeligvis blitt bløt. Reisen var intenst ubehagelig - frem og tilbake.
Det er et sjokk - hvis du ikke er vant til det - å bli tvunget til å klemme seg så tett inntil millioner av andre pendlere i en vanvittig, dyttende, nysende, hostende, svaiende trengsel som gjør det umulig så mye som å løfte en arm for å snyte nesen.
Da jeg kom frem til Canada Water Station på undergrunnsbanen Jubilee Line, var trengselen så intens at folk hadde dannet lange køer som slanget seg ut fra alle døråpningene for å komme inn på T-banetogene. Jeg måtte vente på at ikke mindre enn tre av dem skulle kjøre inn - og ut - før jeg klarte å komme meg på, fjerde gang var lykkens gang. Det var stressende; jeg hadde en deadline.
Da jeg kom meg på, var det tilbake til å stange nesen i armhulen til en annen, ulykkelig pendler, og fordi jeg hadde den "siste" plassen, nær døren, der taket bøyer seg ned, kunne jeg ikke stå oppreist. Slitsom reisetid fra dør til dør? Halvannen time. En drøy mil.
Da jeg kom tilbake fra utstillingen - som var ganske spennende, med masse spionasje- og kontraspionasjeutstyr, stridsvogner, raketter, skarpskytterrifler, pansrede biler og til og med miniubåter i 007-stil - var turen enda verre. På grunn av det store antallet mennesker måtte jeg vente i en halvtime bare for å komme inn på togperrongen. Det var så travelt at togpersonalet måtte hindre hundrevis av mennesker som kom ut fra ExCeL i å komme i nærheten av togene. Da jeg endelig kom meg på (etter å ha snudd og gått i 15 minutter for å finne en annen, marginalt mindre overbelastet stasjon), var det selvfølgelig ikke noe sete (doh). Og etter å ha trasket rundt i de enorme hallene på ExCeL hele dagen hadde jeg vondt i føttene.
Det føltes som en veldig, veldig lang dag da jeg kom hjem. Jeg kunne ikke la være å tenke på hvor mye lykkeligere jeg ville ha vært hvis jeg hadde fulgt mitt første instinkt og kjørt den flotte Honda Crossrunneren dit i stedet.
Ikke bare ville jeg ha redusert reisetiden dramatisk, jeg ville også ha nytt turen og kommet hjem i bedre humør og mer velfungerende. Jeg hyller oppriktig de millioner som - på en eller annen måte - trosser slike forhold over hele Storbritannia hver dag.
Det ga meg en ny forståelse av hvorfor så mange har begynt å sykle til jobben. Det er ikke bare for mosjonens skyld eller fordi de liker det (det kan faktisk være en svært risikabel affære i London).
Det er fordi de endelig klikker. De innser at de ikke orker stresset, bakteriene, trengsel, ubehaget, varmen og elendigheten i kollektivtrafikken. Det er klart hvorfor transportmyndighetene oppfordrer dem til å sykle også; de ønsker å holde så mange pendlere som mulig borte fra tog, buss og T-bane fordi de er nær bristepunktet. Men hvor er nøklene til motorsykkelen?
