David Williams, nasjonal motorjournalist og vinner av trafikksikkerhetspriser

En gang i tiden var det frykten for å bli oppdaget og stoppet av politiet som hindret de av oss som var tilbøyelige til å kjøre litt for fort fra å overdrive. Det er selvsagt bedre å kjøre sikkert.

Som bilgal 24-åring fikk jeg selv kjeft av en trafikkpolitimann da jeg ble tatt i å akselerere - litt for voldsomt - i en bakgate. Det bremset meg virkelig en stund. I dag ser du nesten aldri en trafikkbetjent på veiene, og de fleste av oss vet - i hvert fall på kjente veier - hvor fotoboksene som erstattet dem står, og mange bilister tilpasser kjøringen deretter.

Den andre store avskrekkende faktoren var frykten for å bli det domstolene kalte en "totter", en person som har fått så mange prikker (12) for ulike forseelser på førerkortet at han eller hun automatisk får kjøreforbud.

Selv har jeg merket at alderen, foreldrerollen og det faktum at jeg ofte skriver om trafikksikkerhet og farene ved å ignorere den, har bremset meg, og jeg prøver å holde meg innenfor grensene. Og det er like greit, for frykten for å miste førerkortet på grunn av totalkjøring virker nå fjern.

En ny undersøkelse utført av Institute of Advanced Motorists avslørte nylig at tre sjåfører med over 40 prikker på førerkortet hver fortsatt får lov til å kjøre på veiene i Storbritannia. Deres innsynsbegjæring til DVLA viste også at 13 personer i Storbritannia for øyeblikket har 28 eller flere prikker på førerkortet, og at den verste av disse har 51 prikker.

I tillegg har antallet sjåfører med 12 eller flere prikker økt med 9 % på bare sju måneder mellom mars og oktober 2015 - fra 6 884 til 7 517. DVLA har ingen opplysninger om hvorvidt alle disse personene fortsatt er i trafikken, men opplyser at de enkelte domstolene har fullmakt til å velge å ikke diskvalifisere en sjåfør.

Det får en til å lure på hva poenget med prikksystemet egentlig er.

DVLA forsøkte å forklare det slik: "I en liten prosentandel av tilfellene der sjåføren har akkumulert 12 eller flere prikker, forstår byrået at en domstol kan utøve sitt skjønn og ikke diskvalifisere sjåføren. I de fleste av disse tilfellene kan dommerne ha bestemt seg for å la sjåføren beholde retten til å kjøre bil når det vurderes at en fradømmelse vil være svært vanskelig", heter det videre.

Problemet her er at lovbryterne allerede hadde fått flere advarsler - prikkene - og likevel ikke endret kjøringen. Det faktum at de fortsatt kjørte for fort, eller på andre måter kjørte dårlig, betyr at de muligens er nettopp de bilistene som bare vil fortsette helt til de forårsaker en virkelig stygg hendelse. Og hvem får skylden da?

I en tid da vi fortsatt dreper i gjennomsnitt godt over 1700 trafikanter i Storbritannia hvert år, er det kanskje riktig av IAM å hevde at poengsystemet nå devalueres.

Tanken er at dommerne har lov til å ta hensyn til "ekstreme vanskeligheter", og det kan være fornuftig, men jeg kan ikke tenke meg noen verre "ekstreme vanskeligheter" enn å miste et barn, en forelder, en partner eller et søsken fordi noen som burde vært utestengt, fortsatt var på frifot, så jeg håper de tar gode avgjørelser.

Heldigvis finnes det en annen, ekstra begrensning som i økende grad kan holde oss i sjakk: det personlige kameraet. I dag kan du knapt nok pille deg i nesen, spise et baconsmørbrød, dumme deg ut etter en drink for mye på puben eller noe annet uten at noen filmer deg og skammer deg ut.

Heldigvis gjelder det også bilkjøringen din, med det raskt økende antallet dashbord- og sykkelkameraer i trafikken. Hvor mange trafikkuhell - og prikker - har blitt unngått takket være denne raskt voksende teknologien?