Av og til lønner det seg å tøye grensene og prøve noe nytt - og det gjelder ikke minst når det kommer til bilkjøring. I årenes løp har jeg presset mine egne evner til bristepunktet (og av og til over) med forskjellige hårreisende stunts, de fleste av dem med utspring i bilindustrien. Jeg har gått på vingene på et dobbeltdekkerfly som gjorde noen fatruller og andre halsbrekkende luftstunts (takket være et bilfirma), hoppet i fallskjerm i fritt fall (takket være Capital Radios "Flying Eye"), tatt førerkort for lastebil 1 (tøft), kjørt en rekke høytytende kjørekurs på og utenfor veien, testet ut noen motorbåter, navigert en offshore Formel 1-motorbåt i et race i Solent (vi kom først) og kjørt ekstrem terrengkjøring på to og fire hjul.

Min siste utflukt var bak rattet i den nye, fasjonable Land Rover Discovery Sport, modellen som erstatter Freelander. Firmaet tok meg med til Eastnor Castle, anlegget i Herefordshire der Land Rover-historien begynte for over 50 år siden. Det var her den aller første Land Rover ble finpusset og utviklet, på den vidstrakte, kuperte og skogkledde eiendommen til familien Hervey-Bathurst. Det har vært deres "hjemlige" testområde siden den gang, med over 60 miles med svært utfordrende baner, inkludert dype vannbaner, farlige utforkjøringer og stigninger. Og tonnevis av gjørme. Dagen startet med en kort introduksjon til Land Rover Terrain Response, en smart teknologi som - ved hjelp av bilens robuste firehjulsdriftsystem og skuddsikker elektronikk - tilpasser bilen ved å trykke på en knapp for å gjøre det beste ut av forhold som snø, sand, grus eller gjørme og hjulspor. Vi gled langs en gjørmete sti - den skinnende Discovery Sport som jeg hadde kjørt gjennom London samme morgen, var fortsatt skodd med sine vanlige hjul og dekk - og stoppet foran en stor steintrapp som klatret opp på siden av en bakke, og som jeg antok var beregnet på tilskuere som ville komme seg opp for å se hva som foregikk på nært hold.

"Det er det første hinderet", sa instruktøren, "kjør opp dit." Det virket umulig at denne skinnende, elegante og raffinerte syvseters familiebilen (uten lavgir og med bare en automatkasse koblet til en smidig 2-liters dieselmotor) skulle klare det første trinnet, for ikke å snakke om toppen. Men det gjorde den - nesten uten å anstrenge seg. Den gikk opp som en fjellgeit. Deretter kjørte vi langs "tyrehornet", en betongbakke med en voldsom stigning som vippet bilen over på siden i en vinkel på 38 grader (noe som ga mine to baksetepassasjerer et sjokk)... og Disco Sport bare fortsatte. En hvilken som helst vanlig bil - og mange "softroaders" - ville rett og slett ha rullet rundt. Deretter kjørte vi gjennom en fryktinngytende serie med diagonale betonghumper som testet firehjulsdriftssystemet ved å heise ett eller flere hjul opp i luften uten at understellet ble jordet, før vi kjørte ned en bratt, stein- og gjørmebefengte utforkjøring gjennom en skog, mens Hill Descent-kontrollen holdt oss i sjakk. Vi fikk også oppleve flere dype vanngraver (nok til at bølgene skvulpet opp på førerens vindu i hodehøyde) og skogsstier som var så gjørmete at man ikke engang kunne gå på dem. I vaders. Takket være den innebygde elektronikken, den avanserte konstruksjonen og byggekvaliteten var det en lek, og vi var egentlig aldri i fare, men det var spennende og minnet meg om hvor avansert en moderne Land Rover er. Og hvor lite av en god offroaders egenskaper vi noen gang får bruk for. Det fikk meg også til å ønske meg snø for å demonstrere underverkene til Hill Descent-funksjonen (som også fungerer i revers). Det som virkelig forbløffet meg, var at etter flere timer med det som føltes som regelrett avstraffelse og mishandling, ble bilen spylt av, og da jeg gled tilbake langs M4 inn i Londons elegante bydeler, så den fortsatt ut som om den nettopp hadde rullet ut fra fabrikken. Jeg kunne ha rullet rett opp utenfor et teater, en restaurant eller en klubb. Og det er denne stille allsidigheten som er det sanne mirakelet ved moderne bilkonstruksjon.